Rytme, klang, følelser, linjer, bevegelse, farger, dramatikk eller kontraster, transparens og følsomhet … Alt jeg finner i musikken, finner jeg i billedkunsten.

Jeg er født og oppvokst i Norge, med en dansk mor og en tysk far som begge satte stor pris på kunst og musikk hjemme, og som tok med broren min og meg på teater, opera og alle slags kulturarrangementer så ofte de kunne.

Jeg vokste opp med fiolinen og spilte med stor iver i orkestre og kammergrupper, helt opp til konservatorienivå.

I mange år gikk jeg også på dansetimer i klassisk ballett, jazz og step flere ganger i uken.

Jeg husker også stille kvelder der jeg eksperimenterte med akvarell, og jeg hadde alltid en fornemmelse av en helt egen verden av figurer, linjer, prikker og klare farger som skiftet for mitt indre øye når jeg hørte på musikk. Men den gangen snakket jeg ikke om det, heller ikke som tenåring på videregående med kunst som hovedfag.

Bachs fuga nr. 5 og akvarell-synestesi en tirsdag i åsene

Endelig et kreativt verksted med Christopher O’Riley, RADIOHEAD-pianist, konsertpianist og programleder i NPR («From the Top»), en helt vanlig tirsdag ettermiddag. Et lite plask på 15 minutter. Bachs fuga nr. 5 virket mer magenta enn ventet.

Christophers egne ord:

Et lenge etterlengtet, spontant samarbeid med min synestetiske malervenninne Birgitta Strobel. Vi snakket mye om hennes grundige klassiske skolering i dans og fiolin, og om hvordan hun har holdt på lidenskapen for musikk gjennom sin medfødte evne til å se farger og auraer rundt musikken. Jeg valgte fugaen i d-moll fra bok II som hun skulle male til, for den lærde firestemmige satsen som løfter seg gjennom himmelske klokker som ringer inn de fallende strettiene.

Håper vi gjør det igjen snart!

Foto: Nigel Louis Daniel